Forestill deg at du løper på snødekkede stier, på glatta og i iskaldt vær og det eneste du tenker på er sommerens mange løp. Du er snart omgitt av grønne blader og fine stier i høyfjellet. Men plutselig blir idyllen brutt. Alt blir snudd på hodet. Du er ute av gamet på grunn av en helt idiotisk avgjørelse.

2018-sesongen var planlagt i den minste detalj. Akkurat passe fordeling mellom konkurranser og tid til restitusjon. Min første ultra var årets høydepunkt, men totalt hadde jeg planlagt tre av disse fordelt på hele sesongen, i tillegg til en god del andre løp.

En av mange – Opptrening vinterstid i Nordmarka.

En rolig langtur i midten av april hadde gitt meg en ørliten vondt i akillesen. Uken etter kunne jeg fortsatt kjenne det. Men det ble neglisjert. Dagen etter skulle jeg delta i et maraton. Instinktet sa ja, kroppen sa nei.

LENGE LEVE STAHETEN

Jeg er en sta person. Selv med smerter underveis i maratonet var det ikke snakk om å gi seg. Det straffet seg. Dagen etter hoppet jeg rundt på krykker. Forbanna konkurranseinnstinkt.

Først etter syv uker turte jeg å forsøke meg på en rolig 6-kilometer. Uten hell. Tilbakegang på ny.

Om én måneds tid var det tid for årets høydepunkt, et ultraløp i utlandet. Fra det første maratonet og frem til nå hadde jeg allerede kansellert tre løp og noen løpetrening i perioden var absolutt utelukket. Ville konkurranseinstinktet slå inn igjen? Det er jo, i tillegg til at man får null trening, idiotisk å stille til start i et langløp om man har noen som helst smerter. Dette ville bare bli en repetisjon av hva jeg allerede hadde gjort på starten av sesongen. I tillegg kunne jeg risikerer å forverre skaden ytterligere.

Etter totalt åtte uker ute av spill var jeg nødt til å gjøre noe. Foten var fortsatt vond og frustrasjonen over å ikke kunne løpe begynte å gå utover både motivasjonen, jobben og de rundt meg.

Jeg oppsøkte en fysioterapeut og på den første timen gikk det endelig opp for meg: resten av løpesesongen måtte legges på is. Et langløp i september ville kreve mye mer trening enn tidligere, et løp i august ville være enda verre og en ultra i juli var rett og slett helt umulig. En idiotisk avgjørelse tidlig i sesongen hadde fått full uttelling, i negativ forstand.

Fortsettelse følger.

Leave a Reply