Klarer Thomas, Puria og Andreas å bestige fjellet Mount Damāvand som er velkjent for sine ekstreme værforhold?

De tre, pluss guiden Mohammad gjører til Polour, en fjell-landsby på omlag 2200 meter over havet 50 kilometer vest for Teheran. I utkanten av Lar nasjonalpark og ved foten av Mount Damãvand etablerer de sin basecamp. På sommerstid er det mange som starter herfra, men om vinteren er dette et forlatt sted.

VÅGALT?

Mount Damāvand er med sine 5671 meter det tolvte høyeste fjellet i verden og det andre høyeste fjellet i Asia, etter Mount Everest, hensyntatt sin primærfaktor. Det er beryktet for kraftige vinder og store værvariasjoner. Til tross for dette, i perioden mellom vinter og vår, ønsker de tre Bayrerne å bestige fjellet på ski. Totalt har de satt av seks dager til forsøket.  Planen er å ha nok tid til akklimatisering i nødbua på 4200 meter, i tillegg til en ekstra hviledag før de forsøker seg på toppen. Etter hvert som de kommer seg seg godt til rette i basecamp aner de ikke at været allerede har andre planer.

Foto: Andreas Jacob

På første og andre turdag når de henholdsvis 3500 og 3900 meter, men det viser seg at akklimatiseringen er tøffere enn forventet. Den tredje dagen avbrytes turen – ikke på grunn av kaldt vær, men på grunn av mye sol. En klok avgjørelse. Senere på ettermiddagen, etter å ha kommet ned fra fjellet, løses det ut et stort snøskred i det samme området. Man kan si de var lettet for at de valgte å snu.

Foto: Skjermdump

Tilslutt ankommer de endelig nødbua, og siste camp før toppstøtet, på 4200 meter. Bua er spartansk. Vann eller fyring er fraværende. De våkner opp med en følelse av at hodene har blitt satt fast i en skrustikke og Aspirin blir derfor den stille frokostens «Nutella». Værmeldingen kommer heller ikke med godt nytt. Om to dager skal været slå helt om og et toppforsøk etter dette vil være utelukket. Et krigsråd blir holdt og de bestemmer seg for å avbryte den videre akklimatiseringen og fortsette mot toppen den påfølgende dagen.

Foto: Andreas Jacob
DET FÅR BRISTE ELLER BÆRE

De starter oppstigningen grytidlig. Men det går langsomt fremover. De siste dagers anstrengelser kjennes i de utmattede kroppene. Hodene verker og pulsen slår som en slegge. Terrenget blir brattere og brattere og bakken er nå et eneste stort isflak. Thomas begynner å tvile på om de virkelig vil klare dette; kreftene til Thomas minker for hvert steg. I tillegg til dårlig teknikk gjør ikke de nye pudderplankene det noe bedre. Håpet om å nå toppen blir mindre og mindre.

Men guiden Mohammad vet råd. På 5000 meter starter han å synge og den muntre melodien får gruppen til å fortsette enda litt til.

Foto: Andreas Jacob
Foto: Andreas Jacob

Etter å ha bitt tenna sammen de siste hundre høydemeterne når de endelig toppen. Beina til Thomas skjelver som om han skulle ha fått elektrosjokk. En meget etterlengtet pause er ønsket, men Mohammad sier nei.

Et kraftig uvær er på vei, vi har ingen tid å miste, vi må komme oss ned. Nyte kan vi gjøre når vi endelig har kommet oss ned.

De er raske med å få av fellene og starter nedkjøringen like fort som de kom. Endeløse heng med grovkornet snø forseres – i starten kjører de i en slags transe, men etter hvert klarner det i hodene. Da de endelig ankommer den spartanske nødbua er det som å komme til et spa-hotell sammenlignet med de de møtte på toppen.

Leave a Reply