Etter fem dager på tur skulle den riktige reisen begynne. Planen var ta en annen rute en det de fleste andre velger, rett og slett for å slippe unna turismens mas og jag.

Dag 6 og 7 – Starten på drømmen

Neste dag forlot vi hovedveien og startet på turen innover mot Thame på 3800 moh. Her var det betraktelig mindre folk og mye mindre søppel langs stien. Jeg hadde med en plastpose som jeg plukket søppel i, men jeg rakk bare å fylle den to ganger på vei til Thame. Altså var det ikke all verdens det var snakk om. Vi stoppet og spiste lunsj i en landsby som het Thamo. Når vi nådde Thame begynte vegetasjonen å minske og det ble kaldere. Vi begynte også å merke en svak hodepine som kom snikende.

Jeg har lenge hatt en drøm om å reise til Nepal og se verdens høyeste fjell på nært hold. Serafima og jeg hadde snakket om dette i flere år, men nå tok vi endelig motet til oss og booket turen. Det skulle bli vår bryllupsreise.

Bønnehjul nedenfor klosteret i Namche Bazaar.

På vei mot Thame.

Tempel med Shar i bakgrunnen.

Enda et tempel på vei mot Thame.
Thamo på høyre siden med Sunder Peak (5368m) til venstre.
Thamo hadde gatelys som ble ladet av solcellepanel.
Stien oppover mot Thame.
Bro på vei til Thame.
Porten som markerer inngangen til Thame.
Sunshine Lodge hvor vi overnattet i Thame.

Thame har også et veldig flott kloster som vi besøkte på ettermiddagen. Her traff vi noen munker som vi hilste på og en ensom yak som stod midt i stien.

Klosteret i Thame.

En ensom yak nedenfor klosteret.

Den syvende dagen, 4. april, våknet vi til nydelig vær og blå himmel. Fjellene som kvelden før hadde vært dekket av tåke var nå fullt synlige.

Morgenen 4. april i Thame. Utsikt mot Kongde Ri (6187m).

Vi fortsatte opp dalen på vei mot Lungdhen på 4380moh.

Utsikt oppover dalen mot Lungdhen og Ghyajung Thak (5630m) til høyre.

Utsikt bakover mot Shar.

Lodgen vår i Lungdhen. Utsikt oppover mot Kyajo Ri (6186m).

I Lungdhen begynte hodepinen for alvor å melde seg og Serafima hadde også begynt å bli forkjølet. Vi vurderte om vi skulle ta en hviledag der, men bestemte oss for å prøve og krysse Renjo La og komme oss til Gokyo siden vi ikke hadde noen garanti for at vi ville føle oss bedre dagen etter.

Dag 8  – Snø og mange folk

Vi begynte å gå allerede klokken 06.00 neste morgen. Vi gikk langsomt oppover. Renjo La ligger på 5360 moh, så vi hadde 1000 høydemeter som skulle overvinnes. Etterhvert begynte det også å snø. Da vi nærmet oss passet, ble stien veldig bratt og på de mest utsatte stedene var det murt opp trappetrinn.

En liten pust i bakken.

Bærerne våre, Njong og Tenji.

På vei opp mot Renjo La pass om morgenen 6. april.

Kyajo Ri i bakgrunnen.

Da vi nærmet oss passet begynte det å snø.

Trafikkork – Det var folksomt på toppen av passet da vi kom opp.

Toppen av Renjo La pass.

På toppen av passet var det ganske folksomt. Her var det flere som tok på brodder for å få bedre grep i snøen på vei ned. Vi hadde dessverre ikke brodder, så det var ganske glatt på vei ned dalen mot Gokyo. Dette var den mest slitsomme dagen hittil, så vi følte begge at det skulle bli godt med en hviledag dagen etter.

Renjo La sett fra østsiden på vei ned mot Gokyo.

Vi fulgte en sti som gikk på nordsiden av vannet.

Endelig fremme i Gokyo.

Både jeg og Serafima var slitne etter en lang tur.

Solnedgang i Gokyo.

Dag 9 – Velfortjent hviledag

Neste dag snødde det hele dagen. Serafima var blitt sykere og hostet hele tiden. Vi oppsøkte to leger fra Storbritannia som drev et frivillig legekontor. De undersøkte henne og fant ut at hun hadde fått lungebetennelse. Hun fikk antibiotika og fikk også beskjed om å begynne og ta Diamox. Maxim var blitt snøblind etter å ha glemt og ta på solbriller dagen før, så han måtte også ta det med ro.

Snøvær i Gokyo 7. april.

Dag 10 og 11 – Gokyo Ri (5357m) og glimt av Everest

8. april viste været seg igjen fra sin gode side. Lhakpa og jeg bestemte oss for å ta en tur på Gokyo Ri som er et fjell på 5357 moh med utsikt mot Everest. Vi startet å gå allerede klokken 06.00 om morgenen. Toppen nådde vi kl 8:30.

På vei mot Gokyo Ri tidlig om morgenen.

Solen har akkurat begynt å skinne på Pharl Lapche (6017m).

Første glimt av Mt. Everest like før toppen.

På toppen var himmelen fremdeles skyfri og vi fikk en fantastisk panoramautsikt mot noen av verdens høyeste fjell. Det var mange personer på toppen denne dagen.

Utsikt mot Mt. Everest fra Gokyo Ri.

Gokyo og breen vi krysset dagen etter på vei mot Dragnag.

Da vi kom ned igjen til Gokyo var jeg ganske sliten og Serafima var fremdeles veldig syk og sliten. Vi bestemte oss for å ta en natt til i Gokyo før vi fortsatte turen. Maxim ville fortsette turen og tok med seg Dendi og Njong og gikk videre til Dragnag på 4700m. Det skulle etterhvert vise seg at han hadde fått alvorlig høydesyke da han gikk over Cho La pass og måtte returnere til Lukla hvor han ble fløyet ut med helikopter.

Neste dag var vi ganske reduserte begge to, jeg tok også en tur til legen, siden jeg fryktet at jeg hadde blitt smittet av Serafima. De sa at det foreløpig bare var snakk om en halsbetennelse, men jeg fikk også antibiotika som jeg kunne ta dersom det spredte seg til lungene. Vi krysset breen og gikk deretter videre til Dragnag i langsomt tempo som vi nådde etter ca. 2,5 timer. Vi sov det meste av ettermiddagen for å samle krefter til dagen etter.

Dag 12 – Den tyngste dagen

Denne dagen skulle vise seg å bli en av de tyngste på turen, i alle fall for min del. Jeg kjente at jeg også begynte å bli syk, så jeg gikk veldig langsomt for å spare på kreftene. De siste høydemeterne opp til Cho La pass på 5368m var blytunge, men det var deilig å stå på toppen og vite at det herifra bare var nedoverbakke til Dzonglha på 4830m. Vi observerte et snøskred på vei opp og det var tydelig at nysnøen som hadde falt dagen før kunne løsne når solen begynte å ta tak. Det var med hjerte i halsen at vi krysset snødekte skråninger på vei ned på andre siden. Jeg var glad for at det ikke gikk noen skred i det vi passerte. Omsider kunne vi se utover dalen nedenfor og kunne skimte Ama Dablam i det fjerne, Jeg var veldig sliten på slutten og jeg måtte ta meg sammen for å gå den siste kilometeren frem til hytta.

Tidlig om morgenen på vei opp dalen mot Cho La pass.

På toppen av dalen fra Dragnag.

Passet er synlig i midten av bildet.

På vei opp mot Cho La passet. Her var jeg ganske sliten.

Endelig oppe!

På breen nedenfor passet.

På vei ned fra Cho La. Nirekha Peak (6159m) i bakgrunnen.

På vei ned mot Dzonglha. Ama Dablam i midten og Arakam Tse til høyre.

Nordveggen på Arakam Tse.

Fortsettelsen finner du her.

One Comment

Leave a Reply to Lise Antonsen Cancel Reply