På ski ned verdens høyeste fjell før det blir umulig. Den polske fjellalpinisten Andrzej Bargiel står foran sitt tredje forsøk på å bestige og deretter stå på ski ned Mount Everest, uten bruk av ekstra oksygen.
Sjansen til å lykkes er mikroskopisk, men drømmen lever – og med klimaendringer som stadig krymper de trygge marginene, kan vinduet være i ferd med å lukkes for godt.
Se siste status fra ekspedisjonen her.
Forberedelser og tidligere forsøk
Bargiel er ingen nybegynner i de høyeste fjellene. Han har allerede skrevet seg inn i historiebøkene med spektakulære skinedkjøringer fra flere åttetusenere, blant annet K2, Broad Peak og Gasherbrum I og II. Det som skiller Everest fra disse fjellene, er ikke bare høyden, men også kompleksiteten i logistikk, vær og snøforhold.
I 2019 måtte han avbryte sitt første forsøk da en gigantisk isklump truet ruten gjennom Khumbu Icefall. Tre år senere prøvde han igjen, men kraftig vind på South Col gjorde det umulig å sette opp telt og sikre posisjonen. Erfaringene har gitt verdifull læring, men også vist hvor lite som skal til før drømmen glipper.
Denne gangen er laget utvidet med både filmskaperen og fjellveteranen Dariusz Zaluski og et sterkt Sherpa-team. De såkalte “Icefall Doctors” står klare til å åpne og sikre den mest utsatte delen av ruten. Bargiel vet at alt må klaffe: værvindu, snødekke, logistikk og fysisk utholdenhet.
Nytt forsøk – Andrzej Bargiel nærmer seg ferdig akklimatisert og vil støte snart.
Foto © Andrzej Bargiel
En historie med triumfer og tragedier
Bargiels prosjekt er dristig, men han er ikke den første som har prøvd. Allerede i 1970 satte japaneren Yuichiro Miura utfor fra omtrent 8 000 meter. Han mistet kontrollen og raste flere hundre meter nedover fjellsiden, men overlevde mot alle odds. Stuntet ble filmet og senere Oscar-belønnet, men var mer et eksperiment enn en sammenhengende nedkjøring.
På 2000-tallet tok drømmen om å stå på ski ned hele Everest en ny vending. Den svensk-amerikanske alpinisten Tomas Olsson og nordmannen Tormod Granheim gjorde et helhjertet forsøk i 2006. De nådde toppen, festet skiene og vendte nedover via den bratte Norton Couloir. Granheim beskrev senere følelsen av å svinge nedover verdens tak som euforisk. Men gleden ble kortvarig.
Etter få hundre høydemeter løsnet et snøfelt. Olsson ble revet med og styrtet over en klippe på mer enn to tusen meter. Han forsvant i dypet mens Granheim så hjelpeløst på. Granheim klarte mirakuløst å komme seg ned til North Col og videre til sikkerhet, men ulykken kastet en tung skygge over hele prosjektet.
Ikke ned igjen – Tomas Olsson og Tormod Granheim på toppen av Mount Everest 16. mai 2006.
Foto © Foto: Tshering Pande Bothe
Siden den gangen har flere forsøkt deler av Everest på ski, blant annet Kit DesLauriers, som i 2006 ble første kvinne til å stå på ski fra alle Seven Summits. Men ingen har gjennomført en hel, ubrutt nedkjøring fra toppen til base camp. Hver gang har enten vær, snøforhold eller tragedier satt en stopper.
I Camp – Andrzej Bargiel lader opp med flere akklimatiseringsturer.
Foto © Andrzej Bargiel
Den ekstreme utfordringen
Å klatre til topps på Mount Everest uten ekstra oksygen er i seg selv en bragd for de aller færreste. Å deretter vende skituppene nedover i den tynne luften på 8 848 meter er nesten uhørt. Belastningen på kroppen er enorm, og risikoen for fall, ras eller utmattelse er konstant til stede.
I tillegg forsterkes risikoen av et stadig mer uforutsigbart klima. Snøen trekker seg tilbake, isbreene blir ustabile, og farlige partier som tidligere kunne forseres på ski, er i ferd med å forsvinne. Bargiel selv har sagt at et forsøk som dette kanskje ikke vil være mulig om ti år, rett og slett fordi fjellet endrer seg for raskt.
Rask retur – På vei ned fra en høyere camp tidligere i september.
Foto © Andrzej Bargiel
Mer enn et personlig prosjekt
Everest Ski Challenge er mer enn bare et ekstremt idrettsforsøk. Det er en symbolsk kamp mot naturens grenser, men også et speil av vår tid. At en toppalpinist må vurdere om klimaendringene snart gjør drømmen umulig, gir en ekstra dimensjon til ekspedisjonen. For Bargiel handler det om å pushe egne grenser, men for publikum handler det også om å reflektere over hva vi mister når fjellene endrer seg.
Det finnes også en etisk side. Ingen ekspedisjon på Everest skjer i et vakuum. Lokale guider og Sherpaer setter livet på spill for å støtte klatrerne, og det hviler et ansvar på internasjonale team for å ivareta både sikkerheten og respekten for fjellet og samfunnet rundt.
Ikke første gang – Dette blir Andrzej Bargiels tredje forsøk på fjellet.
Foto © Andrzej Bargiel
Fremtiden for prosjektet
Denne høsten har Bargiel valgt et roligere tidspunkt, uten de enorme folkemengdene som preger vårsesongen. Det gir bedre plass og færre flaskehalser, men betyr også mer uforutsigbare værforhold. Alt tyder på at han er bedre forberedt enn noen gang, men Everest gir ingen garantier. Om han lykkes, vil han stå bak en av de mest spektakulære prestasjonene i moderne fjellsport. Om han mislykkes, blir det nok en påminnelse om at fjellet alltid har det siste ordet.
Everest Ski Challenge er et prosjekt som kombinerer rå idrettsprestasjon, klimabevissthet og menneskelig dristighet. Enten Bargiel når målet eller ikke, er forsøket et uttrykk for hvor langt vi er villige til å gå i møte med naturen – og hvor mye vi risikerer å miste om vi ikke tar vare på den.
Foto © Andrzej Bargiel
Norske perspektiver
For det norske friluftslivsmiljøet er slike ekspedisjoner både en inspirasjon og en påminnelse. Vi kjenner fjellets kraft på nært hold, enten det er i Jotunheimen, Lyngsalpene eller Sunnmørsalpene, men dimensjonene i Himalaya er uendelig mye større. Likevel er drømmen om å kombinere skikjøring og klatring noe mange kan kjenne seg igjen i. Når klimaendringene setter sine spor i våre egne breer og toppturklassikere, er det ikke bare Everest som endrer seg – det er også vår egen hverdag i fjellet. Bargiels prosjekt kan dermed sees som en forlengelse av det vi selv opplever, bare i en ekstrem skala.
Vi følger med og vil holde deg oppdatert.
Siste oppdatering
21.09 – Bargiel har gjennomført en ny akklimatiseringsrunde på Everest. Han tilbragte én natt i Camp 2 før han fortsatte oppover langs ruten mot Geneva Spur. På rundt 7000 meters høyde slo han bivakk og neste dag gikk han videre til South Col, på nærmere 7900 meter. Etter å ha nådd dette punktet valgte han å snu og returnerte til Everest Basecamp på ski.
Det er ikke bekreftet at Bargiel har etablert seg i Camp 4 eller høyere leire etter dette. Foreløpig står South Col som høyeste punkt han har nådd i denne omgang, og skikjøring tilbake til BC markerer slutten på den hittil mest vellykkede delen av ekspedisjonen.
22.09 – Ingen nye rapporter fra Bargiel. Værbildet fremover viser sjeldent lav vind i høyden. Dersom et varslet snøfall onsdag rekker å stabilisere seg, kan torsdag og fredag bli realistiske dager for et toppstøt. Søndag er det igjen varslet mer nedbør.
25.09 – Prosjektet er en suksess – hele historien finner du her.