Tilbakeblikk til våren 2012 da Håkon Martin og Anders skulle gjøre et nytt forsøk på det som hadde mislyktes to ganger før. Motivasjonen for en vinterbestigning var større enn noen gang – hva ville være avgjørende denne gangen?
Vi skriver 9. mars 2012. Klokken er litt over fire på ettermiddagen. Solen skinner og lyser opp Hurrungane ikledd sitt hvite slør. De har lært. Turen inn på beina forrige høst skal ikke gjentas. Denne gangen har de ski på beina. Motivasjonen er på topp. De er klare for å lykkes. Værmeldingen fremover er dog ikke helt på deres side.
To karer trasker innover på ski. En med storsekk, en annen med pulk. Bortsett fra en flokk med villrein er de tilsynelatende alene i fjellet denne dagen. Vinden tar seg opp. Solen er på vei ned. I det fjernet kan de skimte et lys. Det er folk i Tindeklubhytta. Det blir besluttet å slå leir her. Teltet er av vektmessige årsaker byttet ut med spade. Det blir snøhule denne gangen. Det ser også ut til at også en del av rasjonene, ufrivillig (red.anm.), har blitt kuttet ut. Folk i klubhytta inviterer heldigvis på kjeks.
Dagen etter har været tatt seg opp. Det avventes noe før det bærer videre mot hytta på Bandet. Ved ettermiddagstider skimter de hytta. Utgravingen starter like etter. Det blir tidlig til køys i dag. Planen for morgendagen er klar: støte mot toppen. Om været tillater det.
