Jeg lå egentlig bare og scrollet på Instagram. Så dukket det opp et innlegg om et løp jeg knapt hadde hørt om. Østmarka Fifty. Et lokalt løp på 50 km. 2000 høydemeter og 95 prosent blåsti. Fem plasser igjen. Noen minutter senere var jeg påmeldt mitt første ultraløp.
Det finnes sikkert folk som planlegger sitt første ultraløp i månedsvis. De lager treningsplaner, sammenligner løp, studerer løypeprofiler og diskuterer ernæringsstrategier på forum. Jeg er tydeligvis ikke en av dem.
For noen netter siden lå jeg våken og gjorde det man ikke skal gjøre når man ikke får sove: scrollet på telefonen. Midt mellom reels, løpevideoer og diverse algoritmestyrt innhold dukket det opp et innlegg fra Østmarka Fifty. Et løp jeg knapt hadde hørt om. Et løp som tilsynelatende heller ikke prøver spesielt hardt å bli lagt merke til. Men der sto det plutselig: fem plasser igjen.
Jeg trykket meg inn. 50 kilometer. Rundt 2000 høydemeter. 95 prosent blåsti. Ingen merking av løypa; deltakerne må navigere selv. Påmeldingen var unnagjort før den delen av hjernen som vanligvis prøver å være fornuftig rakk å protestere. Sånn ble altså mitt første ultraløp bestemt. Det føles egentlig ganske passende. For veien hit har aldri vært spesielt rettlinjet.
De siste årene har handlet vel så mye om skader som om løping. Om periodene hvor kroppen har sagt stopp akkurat idet treningen begynte å flyte. Om frustrasjonen ved å måtte starte på nytt. Om å stå på sidelinjen mens andre løper løpene man selv hadde planlagt å delta i. Det har vært flere omveier enn planlagte ruter. Kanskje er det derfor Østmarka Fifty føles som et riktig mål. Ikke fordi det er det største eller mest prestisjefylte løpet. Tvert imot. Mye av sjarmen ligger nettopp i hvor anonymt det virker. Ingen store sponsorlogoer. Ingen massiv markedsføring. Bare fem mil på blåsti gjennom Østmarka.
Det er også noe befriende med at løypa ikke er merket. På mange måter oppsummerer det hele prosjektet ganske godt. Jeg vet omtrent hvor jeg skal, men kommer sannsynligvis til å bruke litt tid på å finne veien underveis. Nå begynner den delen som ikke kan løses med et tastetrykk og et kredittkort. Treningen.
Det er under fire måneder til startskuddet går på Bøler klokken syv en lørdag i oktober. Fire måneder til jeg skal finne ut om kroppen tåler fem mil på sti. Fire måneder til jeg skal finne ut om hodet også tåler det. Målet er fortsatt enkelt. Jeg skal ikke løpe fort. Jeg skal ikke vinne. Jeg skal komme meg til mål.
Denne gangen er jeg påmeldt.
Nå starter veien dit.
One Comment