Gasherbrum III er kanskje verdens mest oversette nesten-åttetusener. Med sine 7958 meter ligger den i skyggen av de mer kjente naboene Gasherbrum I og II. Men sommeren 2024 ble fjellet arena for en av de mest imponerende alpine prestasjonene på mange år, da Tom Livingstone og Aleš Česen åpnet den nye ruta Edge of Entropy langs den ubestegne vesteggen.
Det begynte som en idé som virket nesten urimelig. Kunne man klatre en virkelig teknisk fjellrygg på nesten 8000 meters høyde – uten oksygen, uten faste leirer og uten støtte utenfra?
For britiske Tom Livingstone og slovenske Aleš Česen var svaret verdt flere års forberedelser. De forsøkte først vesteggen på Gasherbrum III i 2022, men ble stoppet av ekstrem vind og usikre forhold. I stedet for å presse videre valgte de å snu. Fjellet ble liggende som en uferdig historie.
Fra luften – Gasherbrum IV 7.925m (A), Gasherbrum III 7.952m (B) og Gasherbrum II 8.035m (C). 2024-ruten er vist i rødt, returen i gult.
Foto © Jacek Wiltosiński
To år senere – tilbake i Karakoram
Etter en seks dagers innmarsj opp Baltoro-breen og flere uker med akklimatisering fikk de endelig et værvindu. Fra en leir på rundt 7000 meter startet de opp den mørke granittryggen som hadde lokket dem tilbake til Pakistan. Ryggen reiser seg nesten tusen høydemeter mot toppen og hadde bare vært forsøkt én gang tidligere – av et skotsk lag i 1985.
Klatringen ble alt de hadde forestilt seg. Bratte granittflak, eksponerte snøegger og tekniske mikspartier på høyder der hvert steg krever maksimal innsats. Underveis fant de til og med et gammelt tau som hadde ligget igjen på ryggen siden det skotske forsøket nesten førti år tidligere.
Tre døgn senere sto de på toppen av Gasherbrum III.
Men ekspedisjonen var langt fra over. Nedstigningen gikk via fjellets østside og videre inn på normalruta til Gasherbrum II. Flere rappeller og lange timer i høyden ventet før de endelig kunne vende tilbake til basecamp etter syv døgn på tur.
Prestasjonen ble raskt omtalt som en av de sterkeste alpine bestigningene i nyere tid. Ikke bare fordi ruta var ny, men fordi den representerer en stadig sjeldnere form for alpinisme: små lag, lette sekker, ingen faste tau og fullstendig selvstendighet på et fjell som nesten når den mytiske 8000-metersgrensen. Senere ble bestigningen hedret med en Piolet d’Or, alpinismens mest prestisjefylte utmerkelse.
For oss som følger utviklingen innen moderne ekspedisjonsklatring, viser Edge of Entropy at de største eventyrene fortsatt finnes. Ikke nødvendigvis på de høyeste toppene, men på de mest utfordrende linjene.