En uke med kraftig snøfall hadde forandret forholdene på Broad Peak. Flere ekspedisjoner pakket sammen og forlot fjellet. Nirmal «Nims» Purja og flere andre klatrere ble værende. Tidlig om morgenen 30. juli gikk de opp fra Camp 2. Noen timer senere ble ti mennesker tatt av et enormt skred. GPS-data, øyenvitneskildringer og det påfølgende redningsarbeidet gir nå et langt klarere bilde av hva som skjedde.
Broad Peak reiser seg 8051 meter over Karakoram, bare noen kilometer fra K2. Fjellet regnes gjerne som et av de mindre tekniske blant verdens 14 åttetusenmetere. Den 30. juli 2026 ble det likevel åsted for en av de alvorligste ulykkene i Himalaya og Karakoram på mange år.
Ti klatrere ble tatt av et skred i den store renna på fjellets vestside. Blant dem var Nirmal «Nims» Purja, en av verdens mest kjente høyfjellsklatrere.
I dagene etter ulykken var opplysningene sprikende. Men GPS-data fra klatrerne, rapporter fra redningsmannskapene og beskrivelser fra mennesker som hadde vært på fjellet bare dager tidligere, gjør det nå mulig å rekonstruere mye av det som skjedde.
Flere ruter til topps – Ekspedisjonen planla å følge Vestryggen (5). Ruten gir størst sannsynlighet for et vellykket toppstøt. Foto: AAJ
Fjellet hadde forandret seg
Noe av det viktigste skjedde allerede en uke før ulykken.
Den ungarske klatreren David Klein og amerikanske Ian Overton hadde tilbrakt omtrent en måned på Broad Peak. Så sent som midt i juli beskrev Klein skredfaren som relativt lav. Den 19. juli gjorde han et langt toppforsøk uten ekstra oksygen og snudde bare 50–70 høydemeter under toppen.
Så kom snøen.
Rundt 22. juli begynte et kraftig snøfall. Forholdene på fjellet endret seg markant. Klein vurderte et nytt toppforsøk, men konkluderte med at snødekket trengte tid til å stabilisere seg. Etter store mengder nysnø er ikke en god værmelding nødvendigvis nok. Snøen må enten feste seg til fjellet eller rase ut.
De fleste ekspedisjonene hadde allerede avsluttet sesongen. Den 25. juli pakket også Klein og Overton sammen og forlot Broad Peak.
Noen få lag ble igjen.
Blant dem var Nims Purja og Elite Exped. Hvorfor de valgte å fortsette, er fortsatt ikke fullt ut kjent.
Sporing av gruppen på vei opp fjellet, like før Camp 3.
Et siste forsøk
Broad Peak hadde egentlig ikke vært et hovedmål for Purjas ekspedisjon denne sommeren. Fjellet ble lagt til sent.
En bestigning ville hatt stor betydning for et nytt prosjekt: Purja forsøkte å bli den første som besteg alle verdens 14 åttetusenmetere to ganger uten bruk av ekstra oksygen. Etter Broad Peak ville han bare ha manglet én topp.
Før forsøket publiserte han en melding der han ba Broad Peak om én ting: trygg ferd opp – og ned igjen.
Tidlig torsdag 30. juli begynte gruppen å bevege seg oppover.
Denne gangen finnes det uvanlig presise data om de siste timene.
Purjas Garmin-enhet sendte klokken 05.33 en posisjon fra 6166 meters høyde, omtrent ved Camp 2. Nadhira Al-Harthy fra Oman hadde tilsvarende GPS-data.
De fortsatte oppover.
Klokken 07.03 var Purjas lag kommet til rundt 6430 meter.
Deretter fortsatte de opp den store vestvendte renna.
Like før klokken 09.00 viste GPS-enhetene til både Purja og Al-Harthy rundt 6660 meters høyde.
Så forandret sporene seg dramatisk.
Fallet
Rundt klokken 09 lokal tid gikk skredet.
Ti klatrere ble feid nedover hovedrenna på Broad Peaks vestside. National Geographic beskriver hvordan enkelte ble ført opptil omkring én vertikal mile – rundt 1600 høydemeter – ned fjellsiden.
GPS-dataene viser hvor voldsom hendelsen må ha vært.
Bare rundt en halvtime etter at Purjas sender hadde registrert ham ved 6660 meter, kom signalet fra mer enn 600 høydemeter lenger nede. Al-Harthys GPS forsvant på samme måte fra den øvre delen av fjellet og dukket opp mer enn én vertikal mile nedenfor.
Begge sporene viser i hovedsak det samme: en ekstremt rask forflytning nedover fjellet, etterfulgt av en mindre bevegelse mot nord.
Det må ha skjedd svært raskt.
Et GPS-signal ga håp
Umiddelbart etter ulykken ble det satt i gang en redningsaksjon.
Og en stund fantes det håp.
Purjas Garmin fortsatte nemlig å sende posisjoner etter skredet. Mingma Gyabu «Mingma David» Sherpa, medgrunnlegger av Elite Exped og mangeårig klatrepartner med Purja, fulgte signalet og håpet at bevegelsen betydde at vennen fortsatt var i live.
Men GPS-data i slikt terreng kan være misvisende.
En sender begravd i snø eller liggende i svært bratt terreng kan fortsette å sende posisjoner som tilsynelatende flytter seg noen meter selv om enheten ligger stille. Purjas sender registrerte samtidig en hastighet på null.
Etter hvert ble håpet mindre.
GPS-data viser et stort hopp i posisjonsdataene. Senere også noen mindre variasjoner som kunne gi et lite håp om overlevelse.
Skisse av utløpssone for skredet.
10 personer ble tatt av skredet. Posisjonsdata viser hvor langt enkelte ble fraktet ned.
En ekstrem rednings- og leteaksjon
Det som startet som en redningsaksjon utviklet seg gradvis til en krevende søke- og uthentingsoperasjon.
Terrenget gjorde arbeidet vanskelig. De omkomne lå spredt over store høydeforskjeller i en bratt skredbane, samtidig som fjellet fortsatt var ustabilt.
Allerede dagen etter ulykken bekreftet Alpine Club of Pakistan at Nadhira Al-Harthy og nepalske Pur Bahadur Gurung, kjent som «Yukta», var funnet.
Deretter fortsatte søket.
Helikoptre kunne brukes til rekognosering og transport når været tillot det, men selve uthentingen høyt på fjellet krevde klatrere på bakken. Dårlig vær og fortsatt skredfare førte flere ganger til forsinkelser.
Et lag ledet av den nepalske toppklatreren Mingma G gikk etter hvert opp på fjellet for å hente ned Purja og flere av de andre. Det var en risikofylt operasjon i det samme terrenget som få dager tidligere hadde tatt livet av ti mennesker.
Purja, Wang Zhong, Nima Sherpa og Killi Pemba «Kilu» Sherpa ble til slutt fraktet ned til basecamp. Derfra kunne pakistanske militærhelikoptre transportere flere av de omkomne videre til Skardu.
Per 7. august var åtte av de ti funnet. To – blant dem den pakistanske høyfjellsguiden Sohail Sakhi – var fortsatt savnet. Søket fortsatte.
Kunne ulykken vært unngått?
Det er det vanskeligste spørsmålet.
Og her er bildet mer komplisert enn de første meldingene etter ulykken ga inntrykk av.
Det finnes ikke grunnlag for å fastslå at Purja og de andre gjorde en konkret feil som utløste skredet. Samtidig vet vi nå at forholdene hadde skapt bekymring blant andre erfarne klatrere.
Kraftig snøfall hadde startet omtrent en uke tidligere. David Klein og Ian Overton valgte å forlate fjellet fem dager før ulykken nettopp fordi de mente snødekket trengte mer tid.
De fleste andre ekspedisjonene hadde også reist.
Det betyr ikke nødvendigvis at Purjas gruppe tok en uforsvarlig beslutning. Forholdene i høyfjellet varierer lokalt og kan endre seg raskt. Men beslutningen om å gå opp må bli en sentral del av enhver senere analyse av ulykken.
Hvorfor de valgte å bli og gjøre et nytt toppforsøk, vet vi foreløpig ikke.
Mannen som forandret Himalaya-klatringen
At Nims Purja var blant de omkomne, gjør ulykken spesielt betydningsfull for det internasjonale klatremiljøet.
I 2019 gjorde den tidligere britiske spesialsoldaten noe som på det tidspunktet virket nesten absurd. Han besteg alle verdens 14 åttetusenmetere på 189 dager – seks måneder og seks dager. Den tidligere rekorden hadde vært på flere år.
Prosjektet fikk navnet Project Possible og ble senere kjent langt utenfor klatremiljøet gjennom Netflix-filmen 14 Peaks: Nothing Is Impossible.
I januar 2021 var Purja også blant de ti nepalske klatrerne som gjennomførte historiens første vinterbestigning av K2. De siste meterne gikk gruppen samlet mot toppen.
Purja ble både beundret og kritisert. Måten han organiserte kommersielle ekspedisjoner på, bruken av faste tau og ekstra oksygen i deler av rekordprosjektene, og den stadig raskere jakten på flere åttetusenmetere utfordret tradisjonelle forestillinger om hvordan Himalaya-klatring skulle foregå.
Men påvirkningen hans er vanskelig å overvurdere.
Han gjorde nepalske klatrere til hovedpersoner i en historie der de altfor lenge hadde blitt omtalt som støtteapparatet til vestlige ekspedisjoner.
Omkommet – Nims Purja
Broad Peak er fortsatt en åttetusener
Broad Peak blir noen ganger omtalt som en av de «enklere» åttetusenmeterne.
Det er et farlig ord.
Normalruta er mindre teknisk enn K2, men fjellet er fortsatt 8051 meter høyt. Klatrerne beveger seg gjennom breterreng, store snøflanker og skredutsatte renner i et område der været kan endre seg raskt og hjelp kan være mange timer – eller dager – unna.
Ulykken 30. juli illustrerer nettopp forskjellen mellom teknisk vanskelighetsgrad og risiko.
Ti svært erfarne mennesker befant seg på et fjell de kjente farene ved.
Så løsnet snøen over dem.
GPS-signalene som fortsatte å blinke på skjermene langt nede i dalen, forteller resten av historien: Klokken 05.33 var Purja ved Camp 2. Litt over tre timer senere var han på rundt 6660 meter.
Så falt sporet hundrevis av meter nedover fjellet.
På Broad Peak var toppforsøket over på noen sekunder.