Det fine med terrengløping er at terskelen egentlig er svært lav. Du trenger ikke løpe langt, fort eller teknisk. Finn en sti, senk farten og la underlaget bestemme tempoet. Her er det viktigste jeg skulle ønske noen fortalte meg før jeg begynte å løpe mer på sti.
Terrengløping trenger ikke være komplisert. Start enkelt, bruk det du allerede har, og la de første turene handle mer om å bli kjent med stien enn om fart og distanse.
Nærhet til omgivelsene – Ikke noe er bedre enn en høsttur på sti i lett yr.
Hvorfor terreng?
Den største forskjellen fra asfalt er egentlig ikke underlaget, men tempoet. På sti forsvinner kilometertid ganske raskt som relevant målestokk. En kilometer kan ta seks minutter eller femten. Noen bakker går du. Andre steder stopper du nesten opp for å komme over røtter og steiner. Og nettopp det er mye av poenget.
Ujevnt underlag gjør at ankler, legger, knær og hofter må jobbe på en annen måte enn på flat asfalt. Samtidig tvinges du til å være til stede og lese terrenget foran deg.
Det gir også en egen form for mental avkobling. Når blikket hele tiden leter etter neste gode steg, er det vanskeligere å gruble på alt annet.
Belastningen er dessuten annerledes. Mykere underlag kan dempe støtene, men bakker, sidehelling og teknisk terreng stiller større krav til muskulaturen.
Og så er det selve opplevelsen: skog, fjell, vær, utsikt og stillhet. På gode dager føles løpeturen mer som en liten tur enn som trening.
Terrengløping handler derfor minst like mye om opplevelsen underveis som om hvor langt eller fort du løper.
Mental hvile – I lokale trakter, men milevis unna i hodet.
Utstyr – hva trenger du egentlig?
Du trenger ikke kjøpe deg inn i terrengløping. Start med det du allerede har, og oppgrader først når du faktisk merker hva du savner.
Sko – Har du allerede et par løpesko, kan du fint starte med dem på tørre og enkle stier. Når underlaget blir våtere, brattere eller mer teknisk, merker du raskt fordelen med terrengsko: bedre grep, litt mer beskyttelse og en såle som sitter bedre på røtter, stein og gjørme.
Klær – Vanlige treningsklær fungerer. Bruk lag-på-lag-prinsippet, spesielt i norsk klima.Sekk eller løpevest – På korte turer trenger du som regel ingenting ekstra. På lengre turer, eller når du løper et stykke fra folk og vei, er en liten vest praktisk til vann, mat, telefon og et ekstra lag.
Ekstra – Etter hvert kan du vurdere hodelykt for mørke høst- og vinterkvelder, eller staver til lengre fjellturer.
Kit, kit, kit – Ikke la utstyrsnivået være barrieren. Kom deg ut først – oppgrader etter behov etterpå.
Hvor bør du starte?
Start der du er. Om du bor i byen, finnes det gjerne stier i nærmeste skogholt, park eller langs en elv. Bor du mer landlig, har du kanskje stier rett utenfor døra. Det viktigste er å velge et sted som føles enkelt og kjent de første gangene.
Lett terreng først – Begynn med brede stier eller grusveier og jobb deg gradvis inn i mer teknisk terreng.
Korte turer – Tenk heller tid enn kilometer i starten. En rolig halvtime på sti er en fullverdig løpetur, selv om klokka viser en fart du normalt ville kalt sakte.
Kjente områder – Bruk gjerne stier du har gått på før. Da kan du fokusere på underlaget og løpingen i stedet for å orientere deg.
Glem kilometertiden – Farten på sti varierer enormt med underlaget. Sammenlign derfor ikke tempoet direkte med asfalt.
Alt til sin tid – Brede grusveier er et perfekt utgangspunkt.
Det er lov å gå
En av de første tingene du kan legge fra deg på sti, er forestillingen om at du må løpe hele tiden. I bratte bakker kan rask gange være både mer effektivt og mindre krevende enn å insistere på å løpe. Dette gjelder ikke bare nybegynnere – også svært gode terreng- og ultraløpere går når terrenget tilsier det.
Hva med teknikken?
Stiløping handler først og fremst om rytme, balanse og å lese terrenget. Du trenger ikke tenke på alt samtidig, men noen enkle vaner gjør stor forskjell.
Se fremover, ikke rett ned – La blikket jobbe noen meter foran deg og let etter neste gode steg – og steget etter det. Etter hvert skjer dette nesten automatisk.
Ta korte steg – Korte, lette steg gir bedre balanse og gjør det enklere å justere retningen når underlaget endrer seg.
Armer til balanse – Bruk armene aktivt, gjerne ut til siden for å balansere underveis.Oppoverbakker – Gå når det er mest effektivt. Hold jevn innsats, og bruk gjerne små delmål på vei opp – for eksempel til neste sving eller kneik.
Nedoverbakker – Målet er først og fremst kontroll. Se noen meter fremover, hold stegene korte og la armene jobbe med balansen. Farten kommer etter hvert – du trenger ikke slippe deg løs før du føler deg trygg.
Start roligere enn du tror
Begynn med én eller to rolige turer i uka. De første turene kan gjerne være 30–45 minutter der du veksler mellom løping og gange. Etter hvert kan du gjøre turene litt lengre eller oppsøke mer tekniske stier – men ikke øk alt samtidig.
Er du allerede vant til å løpe på asfalt, tåler kondisjonen sannsynligvis mer enn beina dine er vant til i terrenget. Ankler, legger og lår får en annen belastning, særlig i nedoverbakker. Gi dem noen uker til å venne seg til det.
Variasjon er nøkkelen. La én ting bli vanskeligere om gangen: enten lengde, underlag eller høydemeter.
Oppsummering
Terrengløping trenger verken være langt, raskt eller avansert. Det viktigste er å finne et tempo som passer underlaget, bli trygg på stien og la opplevelsen være en del av treningen.
Den første turen trenger ikke være lang. Finn en sti du kjenner, legg bort kilometertiden og bruk en halvtime på å finne ut hvordan det føles. Gå bakkene hvis du vil. Stopp når utsikten fortjener det. Og blir skoene litt møkkete, er du sannsynligvis på rett vei.
1 kommentar