Jeg kjente 13 dager på tur, men turen var bare litt over halvveis og vi hadde enda hadde noen  juveler som ventet på oss.

Dag 13 – Hviledag

Neste dag var været igjen fantastisk. Planen var egentlig å gå helt til Gorak Shep og bestige Kala Pattar (5545m), men etter anstrengelsene dagen før var jeg helt utslitt. Hosten og luftveisinfeksjonen hadde også blitt værre. Etter at vi kom til Thokla bestemte vi oss for å kalle det en dag og hvilte resten av dagen.

Vi hadde nå mistet alle reservedagene våre og hadde ikke lenger nok tid til å rekke både Everest base camp og Island Peak. Vi bestemte oss for å dra videre i langsomt tempo mot Island Peak siden vi da kunne gå ned i lavere høyde mens vi ventet på at sykdommen skulle gi seg og kreftene skulle komme tilbake. Vi hadde jo allerede betalt for permit til å klatre Island Peak, så det ville være dumt å la den gå til spille.

Massivt – Nordveggen på Arakam Tse sett fra Dzonglha.

Utsikt nedover dalen mot Dingboche og Ama Dablam.

Yak Lodge i Thokla på 4620 moh. Cholatse og Arakam Tse i bakgrunnen.

Dag 14 og 16 – Ned mot “lavlandet” og kurs mot basecamp

Neste dag gikk vi videre nedover til Dingboche på 4410 moh. Her gikk vi forbi drøssevis med folk som var på vei til Everest base camp. Det var mye mer folk her enn det vi hadde møtt tidligere på turen. Dingboche var også ganske stor med mange lodger.

Kløvtransport – Yakokser på vei til Everest Base Camp.

Utsikt oppover mot Lobuche (6090m). Pumo Ri (7165m) er synlig til høyre.

Karavaner – Bærere og yakokser på vei til Everest Base Camp.

Første glimt av Lhotse og Island Peak fra Dingboche.

Lodgen vår i Dingboche.

Etter Dingboche satte vi kursen mot Chhukhung på 4730 m. Dette var også en ganske lett dagsetappe og var fort unnagjort. Formen begynte også langsomt å bli bedre selv om hosten fremdels hang i. Her pakket vi om og la igjen unødvendig utstyr som vi ikke ville ha med oss til base camp.

Det var blitt overskyet da vi kom frem til Chhukhung 13. april.

Fra Chhukhung gikk vi videre oppover langs en morenerygg og fulgte ett dalføre innover mot base camp. Det var et ganske øde sted – midt i en steinur på 5080 m. Mange gule telt og to store telt i midten. Et telt til matlaging og ett oppholdstelt med bord og stoler. Vi ble servert lunsj da vi kom frem.

Etter lunsj gikk vi gjennom bruken av klatreutstyret. Vi skulle klatre med jumar og rappelere ned igjen. Lhakpa hjalp oss å stille inn riktig lengde på slyngene vi skulle ha i selen. Det ble en tidlig kveld siden vi skulle stå opp igjen midnatt. Vi pakket klart sekkene og la klærne i soveposen slik at de skulle være varme til dagen etter.

På vei oppover en morenerygg fra Chhukhung.

Utsikt oppover mot Island Peak.

Teltliv – Teltet vårt i base camp. Det grønne teltet var der vi spiste og kokken vår og hjelperen hans holdt til i det blå.

Brattkort i boks– Lhakpa går gjennom klatreteknikk og bruk av utstyret i base camp 14. april.

Island Peak base camp.

En fugl i base camp. De var ganske tamme.

Dag 17 – Toppstøtet

Da vekkerklokken ringte kl. 00.00 var jeg først oppe. Serafima var ikke like motivert for å stå opp midt på natten, men krøp etter hvert ut av soveposen hun også. Etter en kort frokost og fylling av vannflasker og Camelbak gikk vi avgårde kl. 01.00. Hodelyktene lyste opp stien. Det var noen få personer som hadde gått før oss så vi kunne følge sporene. Etter ca. 200 høydemeter ville Serafima snu. Det begynte etterhvert å bli ganske bratt og utsatt og nysnøen som hadde kommet kvelden i forveien gjorde det ikke lettere. Vi fant ut at det kanskje var best å snu før enn senere.

Vi fant ut at det kanskje var best å snu før enn senere.

Lhakpa og jeg ble stående og se mens hun satte kursen nedover fjellsiden. Etter en stund fortsatte vi. Det var en del bratte opptak hvor jeg tenkte med meg selv: “Hvordan skal vi komme oss ned igjen her?” Jeg prøvde med vilje å ikke lyse for mye til sidene med hodelykten, men fokuserte på steinene foran meg. Snøen gjorde det glatt og utsatt, og jeg prøvde å ikke tenke for mye på konsekvensene av et fall. Stien ble bare brattere og brattere og vi kom til slutt opp på en rygg. Nå hadde det begynt å lysne. Her var det et fast tau som gikk langs ryggen. Å falle ned på noen av sidene ville bety den sikre død, så jeg fokuserte på hvert skritt jeg tok.

Etter å ha krysset ryggen, kom vi inn på en stor hylle under breen. Den var stor og romslig og noen hadde til og med slått opp et telt der. Vi tok på oss klatreseler og stegjern og satte igjen gåstavene. Jeg bant meg inn i tauet sammen med Lhakpa og vi tok fatt på brefallet. Breen var snødekt og vi gikk sikksakk mellom store sprekker. Noen steder var det snøbroer mens andre steder var det aluminiumsstiger som var lagt over sprekkene. Det var litt av en opplevelse å klatre på tre aluminiumsstiger som var bundet sammen. Jeg var ganske lettet når brefallet endelig flatet ut og vi kunne se den siste fjellveggen som førte opp mot toppen.

Etter å ha klatrer brefallet, var dette synet som møtte oss.

Her var det lagt opp faste tau, men det oppstod problemer foran oss da en gruppe klatrere begynte å fire seg ned på et tau som noen andre var i ferd med å klatre opp. Man kan lett skjønne at folk dør i trafikkork på Everest når man prøver å gå opp og ned på samme tau. Det fører fort til at veldig mange ikke kommer seg hverken opp eller ned. Heldigvis var Lhakpa flink til å kommunisere med de andre guidene og klarte å velge riktig tau på vei opp.

Jeg hadde observert to klatrere foran oss fra breen og lurte på hvorfor de klatret så langsomt opp veggen. Da jeg selv fikk festet jumaren på tauet og begynte å ta meg oppover, skjønte jeg hvorfor. Det er rett og slett blytungt å klatre rett opp en bratt fjellvegg i 6000 meters høyde. Det var virkelig en kamp om hver høydemeter. Heldigvis motiverte Lhakpa meg og da jeg tok fatt på det siste tauet under toppen begynte kreftene å komme tilbake.

Lhakpa og jeg på vei opp et av de faste tauene i toppveggen like før toppen.

Toppen var forbausende liten og jeg tror ikke jeg overdriver hvis jeg sier at det ikke var plass til stort mer enn noen få personer. Vi hadde heldigvis toppen helt for oss selv.

Summit – Lhakpa Sherpa og jeg på toppen av Island Peak med sydveggen på Lhotse i bakgrunnen.

Toppen av Island Peak (6189m).

Utsikten var ubeskrivelig. Foran oss hadde vi sydveggen på Lhotse og bak oss var Makalu og Ama Dablam. Vi tok flere bilder og en liten video sammen. Etter hvert bestemte vi oss for å sette kursen nedover. Toppen var jo bare halvveis.

På vei ned rappellerte vi ned igjen de faste tauene. Det var ikke så lett som jeg hadde trodd. Prusiken kilte seg flere ganger på grunn av snø og is og til slutt rapellerte jeg uten prusik. Brefallet var fremdeles spennende med stiger og sprekker.

Lhotse sett fra toppen av Island Peak.

Lhakpa på vei ned toppveggen.

Toppryggen til høyre med brefallet nedenfor. Base camp ligger nede ved vannet.

En av de mange stigene i brefallet.

Da vi kom ned igjen på hyllen under brefallet traff vi Trenji som hadde klatret opp til oss med en stor kanne te. Jeg var gått tom for vann og var kjempe-takknemlig for å se ham. Jeg var allerede ganske utslitt, men det var fremdeles flere hundre høydemeter igjen til base camp.

Heldigvis hadde solen smeltet det meste av snøen i sydveggen og det gjorde nedstigningen betraktelig enklere enn det jeg hadde fryktet. De utsatte områdene var ikke lenger fullt så skumle. Serafima kom oss også i møte da vi nærmet oss base camp. Det var et gledelig gjensyn. Etter et kort måltid gikk vi videre til Chhukhung.

Tenji og Lhakpa på vei ned mot base camp.

Dag 18-20 Tilbake til Lukla

Etter en god natts søvn gikk turen videre til Tengboche. Nå hadde vi tre dager på oss til å nå Lukla. Det gikk ganske raskt siden vi nå hadde nedoverbakke det meste av veien. Vi stoppet og spiste lunsj i Shomare. Tengboche hadde et stort og flott kloster som vi besøkte. Her var det også flere munker som jaktet på en drone som noen fløy ulovlig over klosteret. Fra hotellet hadde vi også utsikt mot Mt. Everest før solen gikk ned.

Om morgenen 16. april før avgang fra Chhukhung. Nordveggen av Ama Dablam i bakgrunnen.

A toilet with a view – Doen var kanskje ikke så fin, men det var utsikten.

Utsikt nedover mot Dingboche med Tabuche Peak i bakgrunnen.

Lhotse med Island Peak nede til høyre.

Brensel som er i ferd med å tørke.

Solkokere i Dingboche.

Dingboche med Lhotse i bakgrunnen.

Et skred sør for Dingboche.

Dzo på vei mot Dingboche.

En port som markerer inngangen til Dingboche-området.

Hengebro på vei mot Tengboche.

Klosteret i Tengboche.

Neste dag gikk vi videre mot Namche Bazar. Egentlig skulle det regne, men været holt seg fint helt til vi nådde Namche. På vei ned dalen begynte det å regne kraftig og tidvis haglet det skikkelig. Vi valgte å overnatte i Jorsale.

Utsikt mot Namche Bazar. Det hadde kommet nysnø i løpet av natten.

Stien var murt opp flere steder.

Jordbruksland over Namche Bazaar.

Tilbake i Namche Bazar.

Vanndrevne bønnehjul i sentrum av Namche Bazar.

Bortsett fra et kort, men kraftig regnskyll ble den siste etappen fra Jorsale til Lukla unnagjort i fint vær. Nå var vi tilbake i grønt og fint landskap med høye trær og blomstrende Rhododendron. Regnet kom ikke før vi var nesten ved Lukla.

Det var rart å se igjen flyplassen som vi hadde forlatt mer enn to uker tidligere. Vi tok inn på et tehus rett i nærheten av flyplassen. Her feiret vi at turen hadde vært vellykket og tok farvel med Tenji som hadde tatt med datteren sin på tre år.

Lodgen vår i Jorsale morgenen 18. april.

Neste morgen måtte vi stå opp grytidlig for å rekke flyet. Lhakpa fulgte oss til flyplassen og hjalp oss å sjekke inn. Flyene landet raskt etter hverandre da det begynte å lysne og det var ikke mange minuttene senere før vi satt i flyet og var på vei til å ta av igjen.

Denne gangen gikk flyet til Janakpur. Deretter fulgte en fem timer lang busstur til Katmandu. Vi var glade da vi endelig nådde hotellet og kunne ta en etterlengtet varm dusj.

One Comment

Leave a Reply