Etter en hektisk uke var det igjen klart for en Aldrimerrolighelg. Denne gangen ble turen lagt til Romsdalen, nærmere bestemt til Romsdalshorn. Deltagere på turen var Espen, Harald og Alexander.
Gjengen dro fra Trondheim fredag kveld hvor vi kjørte E6 mot Dombås og deretter tok av mot Åndalsnes. Vi kjørte gjennom Åndalsnes, videre mot Isfjorden og inn i Vengedalen. Da vi var kommet nesten helt inn, like ved inngangen til kraftverket, slo vi opp teltet i veikanten. Klokken hadde nå blitt to og det var bare å komme seg i seng for klokkene var satt til vekking ti på fem.
Utsikt mot toppen, campen i forgrunnen.
Utsikt fra veien opp, Åndalsnes i bakgrunnen.
Klokken fem karret vi oss opp av posene, overraskende fort til kun å ha fått noen timer på øyet. Leiren ble forlatt rundt klokken seks og vi gikk deretter opp til ryggen nedenfor Romsdalshorn som vi fulgte bort til innsteget. Vi hadde ikke med oss føreren noe som resulterte i at vi startet klatringen litt for tidlig og altfor mye til høyre i forhold til normalt. Alexander klatret første lengde og satte en standplass etter å ha gått ut nesten hele tauet. På den 2. standplassen ble vi møtt av to klatrere som kom klyvende opp fra en annen kant. Vi fikk dermed bekreftet at den forrige lengden var totalt unødvendig, som igjen skyltes manglende fører. Harald hadde lenge før begynt klatringen opp fra 2. standplass og hadde naturlig nok slitt med å finne en grei og sikker rute, men fant etter hvert ut av det da han traverserte mer mot venstre. Vi fikk se på føreren til de nylig ankomne klatrerne og fant dermed ut at vi hadde ankommet den 1. standplassen. Mao to helt unødvendige lengder.
Alexander på léd, Harald sikrer.
Fra vår 3. standplass ledet Harald videre opp en renne og med et påfølgende 4’er crux rundt en blokk på slutten. 4. standplass, eller førerens 2., lå her og her var det også et rustent rapellanker. Her fikk Espen satt sin første nøtt, en riktig bomber.
Utsikt ut over dalen. Det gule teltet vårt kan skimtes nederst i midten av bildet.
Til nå hadde vi brukt omlag syv timer på turen og vi hadde fortsatt fire lengder igjen. Alexander var heller ikke helt i form, klatremessig, og det ble derfor besluttet å ta rapellen ned igjen og la toppen vente til neste år. Etter en lunsj på ryggen var vi nede ved teltet klokken halv fem og klokken fem var vi på vei mot Åndalsnes.
På vei ned igjen.
Alle var enige om at det hadde vært en knall tur og det er helt sikkert at vi skal tilbake hit, da med litt bedre lokalkunnskaper, og for noen klareteknikk, vel og merke.