Håkon Martin og Alexander hadde satt av sine siste feriedager til vinteralpinisme og isklatring, men på grunn av tidvis varme vinder og høy temperatur i nærområdet og derfor også lite etablert is, i tillegg til andre omstendigheter, valgte de å reise nordover.

Vårt crag dag én.

Forholdene lot vente på seg og etter en natt på hytte i Gudbrandsdalen (for å akklimatisere oss selvfølgelig), satte vi kursen videre nordover, over Dovre, mot Oppdal. Vi hadde akkurat startet på nedstigningen da vi endelig kunne skimte klatrebar is. Da vi nærmet oss fossen på Kongsvoll så vi to taulag på vei opp. Vi var altfor sent ute til å prøve oss her, dessuten hadde læringskurven for enkelte blitt meget bratt.

Kongsvollfossen.

Vår camp den andre natten.. Rasteplass-stil.

aba-la-kov eller abalakov

Etter et par svinger fant vi oss et bra crag hvor det var mulig å kjøre firehjulstrekkeren helt frem. Utstyr ble lesset av og etter litt fikling med ujusterte stegjern var vi i gang. Alexander ledet opp og laget en standplass og Håkon Martin fulgte etter. På standplass ble det gitt en rask instruksjon om hvordan man lager abalakov og like etter også prøvd ut. Rapell inkludert. Mørket kom raskt på og etter en pizza på Oppdal var det ned i posen i rasteplass-stil. Dagen etter hadde svenskene okkupert Kongsvoll, noen hyggelige sådan, så valget ble derfor ganske lett: vi dro tilbake til gårsdagens crag. Her fikk Håkon Martin både ledet og soloert, men cragget hadde blitt merkbart våtere enn gårsdagen og mot toppen var det ikke lenger mulig å få satt inn skikkelige skruer.

Håkon Martin på vei opp.

Alexander setter inn den første skruen.

Vi returnerte hjem før det ble mørkt og unngikk akkurat stengt vei over Dovre. Klatringen kunne vært bedre, reisen kunne vært kortere, men alt i alt var vi fornøyde med det vi hadde fått ut av noen ellers triste dager i byen. Oppdalsis slår aldri feil.

Firehjulstrekker med mye plass tok oss rett inn til craget.

Leave a Reply