Fjellet Trakta, lokalisert på Austvågøy i Lofoten, blir sett på som det vanskeligste fjellet å bestige i Norge. Endre Myrdal Olsen besteg fjellet den 2. juli sammen med klatremakker Sven Are Bjerke. Det ble en spennende, lang og krevende tur.

Det 980 meter høye fjellet ble første gang besteget 1910 av Alf Bonnevie Bryn, Ferdinand Schjelderup og Carl Wilhelm Rubenson. Under følger et gjesteinnlegg fra Endre av bestigningen.

Norges vanskeligste fjell – Trakta på Austvågøy.

Jeg og Sven Are var i gang med sommerens store raid. Vi skulle bestige alle Norges 10 vanskeligste fjell denne ferien. Siden vi begge bor i Bodø og alle toppene ligger i Nordland, fant vi det naturlig å sette oss et slikt mål for sommeren. Før vi la avgårde på dette eventyret, var jeg skikkelig giret på alle toppene. Det var likevel en topp som gav meg litt mer sommerfugler i magen. Store Rørhoptind, Litl Korsnestind eller Trakta. Alle er navn på denne mektige profilen som skyter 980 meter rett opp fra Raftsundet. Trakta har to topper. østtoppen og vesttoppen. Det er vesttoppen som er høyest og mest krevende. Dette er derfor hovedtoppen.

Behov for machete – Sven Are brøyter seg gjennom jungelen.

Det er ikke mange som har besøkt Trakta. Dens utilgjengelighet, terreng og vanskelighetsgrad gjør at folk ikke tiltrekkes av den. Kan nesten påstå at de fleste utenfor klatremiljøer ikke vet om den. Bare for å komme inn til foten av fjellet, trenger man båt-transport. Deretter venter flere hundre høydemetre med baksing gjennom høyt gress og annen vegetasjon. Et sted der du bare skulle ønske du hadde machete. Videre venter rullesteiner, tettvokste trær, mygg, sva, snø, bre, en uhyggelig dal, uoversiktelig terreng, klatring på mose, løse steiner, kvasse og supereksponerte egger og et crux på 5+. Alle disse utfordringene røret sammen i en gryte, rangerer den som Norges desidert vanskeligste fjell å bestige ad letteste vei opp. At Schjeldrup, Bryn og Rubenson gjorde førstebestigning av denne toppen så tidlig som i 1910, er en fantastisk bragd mtp datidens utstyr. Dette skulle bli en minnerik tur for oss også. Vi var blodgiret.

Dette skulle bli en minnerik tur for oss også. Vi var blodgiret.

Endre Myrdal Olsen

Eventyret er i gang

Vi hadde på forhånd fått tak i nummeret til Hilmar. Da vi var på jakt etter en kar som kunne skysse oss over Raftsundet, var det han vi ble anbefalt. Vi kjørte fra

Svolvær til Digermulen og parkerte ved fergeleiet. Klokken var 20.30 lørdag kveld og vi pakket med oss diverse klatreutstyr, klær, mat, kaffe, soveposer, liggeunderlag og primus. Planen var å bli kjørt over til Korsneset i kveld, ta turen dagen etter og bli hentet ut på kvelden. Vi møtte Hilmar på bryggen ved siden av fergeleiet. En hyggelig eldre kar og ekte Lofotværing. Vi lastet tingene våre ombord og Hilmar startet motoren. Det var en fin kveld. Ingen vind, sol og litt skyer. Det skulle holde seg slik i 12 timer. Kanskje vi burde starte tidligere enn planlagt?

Målet i siktet – Fra Kjernadalen. Trakta bak.

Deilig å være på sjøen igjen. Vi kom stadig nærmere Trakta. Den er jammen diger når en kommer nærme. Snart skygget den for all sol. Båtturen tok ikke mer enn 10 minutter. Ved Korsneset gikk vi i land. Her var det frisk og ren sjø, bekk i nærheten og en perfekt teltplass på en liten høyde. I tillegg var vi like ved inngangen til Kjernadalen. Dalen vi skulle opp senere. Vi slo opp teltet og Sven Are startet matlagingen. På grunn av heftig mye mygg, måtte vi sitte inne i teltet å spise. Vi snakket om værmeldingen og Sven Are hadde også vært inne på tanken om å starte i kveld. Det tok ikke lang tid før vi avgjorde at vi skulle starte etter vi hadde spist opp middagen.

Kaffen ble drukket i slow motion og vi gikk i gang med å pakke oss klare. Klokken 00.00 satte vi i marsj oppover i Kjernadalen med tunge sekker. Vi var fullt forberedt på at vi aldri ville finne noe som kunne ligne en sti. Likevel ble vi overrasket over hvor vanskelig og uoversiktelig terrenget i Kjernadalen skulle være. Vi gjorde en feil i starten ved å krysse elven og gå på venstre side (vestsiden) i starten. Vi beveget oss opp mot en høyde som vi trodde vi skulle komme greit over. Oppover her var det vått gress, sleipt svaberg, mosegrodde steiner, tettvokste trær og mye mygg. Kan vel egentlig si vi hatet litt da vi skled på gresset, dro i greinene på trærene, bannet, klasket til noen mygg, svettet, fikk en grein i trynet, svettet litt mer, bøyde oss ned under trærne og tråkket forsiktig på mosen som vi ikke skulle stole på. Det var et lite slit og det tok tid, men opp kom vi. Jo lenger opp på høyden vi kom, desto mer forstod vi at vi var på villspor.

Det går oppover – På vei opp til breen i Kjernadalen.

Skummel snø – Store snøflak kunne skli av svabergene ovenfor oss hvert øyeblikk.

Vi kom etterhvert til et punkt hvor denne høyden ender i et stup på rundt 50 meter med div hyller og trær. Mulig å forsere og ta seg ned på venstre siden, men her er det utsatt og vått. Vi tok ingen hatløsninger. På med sele og frem med tauet. Vi brukte et tre til å rappellere ned på en hylle like nedenfor. Deretter fant vi et nytt tre som vi brukte for å komme helt ned. Litt unødvendig tidsbruk å gå feil, men nå var vi nede i selve dalen. Dersom du skal gå igjennom Kjernadalen til Trakta, hold deg på høyre side av elven hele veien opp til breen. Dette er letteste vei igjennom helvetet av et terreng.

Oppe på breen.

Vi kom ned til elven og gikk nå på tørre steiner. ENDELIG! Normalt terreng. Myggen var vi også kvitt. Selv om en hater i slikt terreng, er det morsomt å se tilbake på i ettertid. Det preger hele turen og historien blir bedre.

Korsnestinder og Trolltinder.

Vi kom etterhvert til et svaparti med flere elver og bratte partier. Vi fant en fin passasje mellom dem. Litt mose, gress og våte steiner, men bra friksjon. Steinene kunne minne om en slags trappe-formasjon. Lenger oppe kom vi til et mylder av kampesteiner. Rundt oss lå svære snøflak på størrelse med lastebiler og hvilte på svabergene like ovenfor. Her var det bare å gå fort forbi.

Vått og glatt – Lett men sleip klyving på løs mose.

Omsider kom vi ut på breen. Det var deilig å gå på snø igjen. Åpent og lett. En kjølig og svak vind kom nedover Kjernadalen fra vest. På begge sider kneiset stupbratte og sinte Lofottinder. En spektakulær, men også veldig uhyggelig dal. Dersom du synes Koldedalen på Tyin er dyster, bør du prøve å gå igjennom Kjernadalen. Du vil føle deg liten, ubetydelig og veldig ensom. Vi fulgte breen et godt stykke oppover før vi måtte stoppe opp og sjekke GPSen. Det var ikke helt enkelt å lese terrenget. Heller ikke enkelt å vite hvor nordvestryggen starter.

Spetakulært – For et mektig område.

Vi valgte til slutt å følge snøfeltet et lite stykke oppover mot sør. Det bratnet til og vi måtte spenne spor. Det var store og tydelige sprekker i breen. Disse måtte vi være obs på. Vi trødde varsomt enkelte plasser. Vi kom oss omsider inn til fast fjell på nordsiden av toppen. Nå startet klatringen. Vi fant frem tau og sele. Jeg startet å lede. Mye mose og delvis glatte steiner, men her var det fast fjell og friksjonen var grei. Lett klatring på grad 2-3. Vi tok to taulengder opp før vi kom opp til øverste del av breen. Vi var fremdeles nord for vesttoppen. Dette betydde at vi måtte skrå enda lenger vest for å komme inn på ryggen. Videre kløv vi opp noen våte sva og kom opp til et platå.

Rappellering ned i det trange skaret. Bilde viser hvor vått, trangt og ugjestmildt det er der nede.

Det så ut som vi fant inngangen til nordvestryggen. Klokken var nå 03.00. Vi satt oss ned og tok en matbit før vi fortsatte klatringen. Her var det en aldeles praktfull utsikt til Trolltindan og Korsnestindan. Jeg og Sven Are konstaterte med det samme at dette var det råeste vi hadde sett. Langt der nede var havet. Ikke langt i luftlinje. Hodene våre var bøyd bak når vi skuet opp på de kvasse toppene. Lofoten viser seg fra sin villeste side.

Sven Are vrir vannet ut av sokkene. Det har begynt å regne.

På denne siden av skaret er det mulig å gå opp for å komme inn på nordvestryggen senere. Det anbefales. Vi valgte å rappellere ned her på vei ned.

Vi fortsatte oppover noen hamre med enkel klatring på grad 3. Etter rundt to taulengder kom vi plutselig opp på en pinakkel. Her fant vi gamle rappellfester. Det var rundt 15 meter ned i et trangt skar. Det var sikkert fem meter over til andre siden. Om jeg fremdeles var like god i lengdehopp som jeg en gang var (pers på 6.20m) kunne jeg sikkert klart å hoppe over her, men landingen hadde ikke blitt særlig stabil. På andre siden var det nemelig et bratt og vått sva. Ikke kult å skli av og deise ned i skaret. Jeg vurderte det aldri altså. Bare tenkte sprøe tanker for meg selv.

Vakkert.

Vi forsterket et av festene og rappellerte ned i skaret. Trangeste skaret jeg noensinne har vært i. Kunne ta på veggene på begge sider med utstrakte armer. På det høyeste punktet i skaret lå en avlang og skarp snøskavel. Sven Are kom ned og vi gikk litt rundt og diskuterte mulige veivalg opp andre siden. Det var ikke enkelt å vite hvor vi skulle opp. I beskrivelsen stod det at vi skulle opp «A fine chimney». Det var ingenting her som gikk under den beskrivelsen.

Endre speider utover terrenget.

Sliten – Vi har vært lenge på tur. Fremdeles et stykke igjen til toppen.

Det var snakk om vertikal klatring med dårlige tak og våte sva. Det var mye vannsig som kom ned veggene på begge sider. Alt ble samlet her nede. Det begynte plutselig å regne også. «NEI. VÆR SÅ SNILL IKKE.». Men det dryppet kraftig. I det øyeblikket så vi litt mørkt på ting. Her stod vi i det trangeste skaret, med vått svaberg i vente. Klokken er 07.30 om morgenen, det er langt igjen til toppen, cruxet er foran oss og det regner. Det var ikke stort vi kunne se ut i sidene, men vi kunne ane at dette var forbipasserende. Vi hadde værmeldingen i sin fulle detalj i hodet og det var ikke meldt regn før etter 12.00 lørdag. Vi var evige optimister akkurat nå. Om vi så måtte sitte å vente til det sluttet å regne så ville vi gjøre det.

Cruxet – Et ca 10 meter høyt dieder på 5+.

Vi valgte å gi svaene et forsøk. Jeg tok på meg klatresko og mannet meg opp. Fikk kommet meg to meter opp på relativt gode tak på siden av svaet. Satt en kam i en sprekk, men jeg stod fast etter det. Jeg stod i en posisjon som gjorde neste flytt veldig vanskelig dersom jeg ikke tok høyre fot på svaet. Det var klissvått, såpeglatt og dømt til å ende i et fall dersom jeg gjorde det. Om jeg falt, ville jeg landet stygt på den kvasse snøskavlen og deise rett i en av veggene. Skavlen ville fort avgjøre hvilken vegg det ble. Jeg psyket ut og klatret ned igjen. Selve klatringen er sikkert helt greit på tørt føre. Kanskje grad 6-, men på vått sva ble det fort mye vanskeligere. Sven Are hadde tro på at vi kanskje ville finne noe bedre lenger nede i skaret. Vi kløv oss lenger ned og fant noe som kunne minne om en kamin. Her var det mosegrodd og vått, men det så helt kurant ut. Jeg gjorde meg klar på nytt.

Etterhvert ble det utfordrende. Det ble mer mose og de gode takene forsvant.

Endre Myrdal Olsen

Det gikk greit i starten, men jeg merket fort at det ikke var så enkelt som det så ut nedenfra. Klatringen var ikke vanskelig, men hele kaminen var nesten helt gjengrodd av mose. Steinene var løse og alt var kliss vått. Jeg jobbet meg oppover og testet ut alle tak før jeg stolte på dem. Det var godt sikret på høyre side. Etterhvert ble det utfordrende. Det ble mer mose og de gode takene forsvant. Dersom jeg dro litt i mosen, skled den av. For å beskrive terrenget var det nesten vertikalt, gjengrodd av mose og løse steiner over alt. Såkalt «Rall grad 4». Min neste plan gikk ut på at jeg skulle fjerne mosen for å se om det fantes noen faste tak og sikringspunkter under den. Jeg rev av svære flak og kastet dem ned. Jeg løsnet også store steiner som jeg kastet over Sven Are.

Korsnestinder.

Her gikk det med en del tid. Etterhvert som jeg kom høyere og hadde fjernet det meste av mosen som lå i min vei, hadde jeg laget en svær brun stripe. Jeg hadde med andre ord brøytet meg oppover. Sven Are flyttet seg etterhvert vekk fra veggen slik at jeg kunne kaste mosen rett ned. Jeg husker ansiktsuttrykket hans. Øynene bar preg av sinnsyk kjedsomhet. Det skjønner jeg veldig godt. I motsetning til ham, hadde jeg mer enn nok å tenke på.

På et punkt stod jeg fast. Jeg stod på et dårlig fottak og skulle ta høyre arm over en stein som nesten lå rett over hodet mitt. Det var ikke noe tak over den. Den var såpeglatt. Det samme var fottaket mitt. Jeg skjønte fort at dette ville resultere i et fall og «VIPS» skled jeg av og hylte «SATAAAAN» mens jeg falt ca 2 meter ned. Kammen satt som bare juling og jeg fikk ikke en skramme, bortsett fra litt vondt i ankelen og to rifter i jakken. Jeg prøvde på nytt og fant en litt annen måte å gjøre det på. Jeg kom opp på et lite platå med mose. Herfra var det lett klyving oppover. Det første jeg egentlig ville gjøre var å gå ned på kne og skrike høyt. Jeg droppet dette og kløv opp til jeg fant et sted å sette standplass. Sven Are kom etterhvert over kanten. Han fortalte at han ikke kunne fatte hva som tok så sinnsykt lang tid da han stod og sikret. Men dette skjønte han med en gang han begynte å klatre.

Enkelt, men supereksponert – Sven Are leder opp siste klatreparti før toppen.

Den neste taulengden tok Sven Are. Det var ikke veldig vanskelig videre oppover. Litt klyving og opp en liten blokk. Ca grad 2-3. Her tok vi en mat og drikkepause. Nå var vi kommet høyere enn pinakkelen vi stod på for litt siden. Vi fortsatte oppover og Sven Are ledet en ca 20 meter lang taulengde. Lett klyving. På toppen kunne jeg høre ham rope «Her er cruxet». Jeg kom omsider opp og fikk endelig se cruxet på turen. Et vertikalt og litt overhengende dieder med en sprekk i midten. Ca 10 meter høyt. Cruxet var gradert til 6-. Jeg var skikkelig giret på å lede opp her, men tenkte Sven Are skulle få æren etter at jeg hadde ledet det meste denne dagen. Han sa det var mest rettferdig å ta stein, saks papir om det. Taperen må alltid lede. Jeg tapte og måtte lede. Det var altså en seier.

Praktfullt og villt – Velkommen til The wild side of Lofoten.

Nå skinte solen og livet var herlig. Jeg tok på klatresko og gikk opp til sprekken. Klatret litt opp og fant en gammel og rusten pitong som jeg festet en forlenger i. Videre oppover satt jeg en dragon størrelse 5 i sprekken. Jeg så med en gang at denne sprekken var mye større enn slik den ser ut nedenfra. Jeg la også merke til at det gikk en smal sprekk parallelt med denne oppover. Denne synes ikke nedenfra. Her var det plass til mange små kammer. Berget var tørt og teknikken bestod av å hele tiden sette beina høyt opp etter veggene på begge sider. Kan godt forstå at Signar og gjengen måtte aide litt her når det var vått. Jobbet meg fint oppover og fikk tak i et skikkelig bøttetak på toppen. Spaserte litt oppover og satt standplass. Sven Are kom opp og vi var begge enige om at dette var den kjekkeste delen av klatringen. Vi var også enig om at cruxet må nedgraderes fra 6- til 5+.

Nå var det bare litt klyving før vi måtte over en supereksponert egg. Etter denne eggen kom et veldig eksponert klatreparti. En fire meter høy hammer med klatring grad 3+ og dårlig med sikringsmuligheter. Et fall ville resultert i dingling med beina flere hundre meter over bakken. Sven Are ledet opp her. Vi kom oss fint opp begge to. Deretter ventet nok en eksponert egg. Etter litt klyving kunne vi spasere opp til toppen av Norges vanskeligste fjell. For en utsikt. Her så vi Hamarøy og Hamarøyskaftet som vi var på for noen dager siden. Vi hadde full oversikt over Trolltindan og Korsnestindan, Geitgallien, Higravtindan, Rørhoptindan og Rulten, Stetind i Tysfjord for å nevne noen.

Klokken var nå 12.00 lørdag formiddag. Vi hadde vært på tur hele natten og brukt 12 timer opp til toppen. Var derfor ganske trøtt akkurat nå. Vi la oss ned for å hvile litt. Øynene sank fort igjen, men det er hatløsning å ligge her lenge. Vi var fremdeles bare halvegs. Vi startet på returen og kløv oss nedover nordvestryggen og videre over den eksponerte eggen. Tok en rappell ned det eksponerte klatrepartiet. En rappell ned cruxet og videre ned til standplassen vi hadde brukt nedenfor. Herfra brukte vi to tau og tok en 50 meter rappell hele veien ned i det trange skaret. Vi lurte på om det kanskje var smart å ta seg videre ned fra skaret i åpningen på østsiden, men droppet dette da vi var usikre på om tauene rakk helt ned. Rappellerte heller ut av skaret mot vest. Mye løst nedover her. Her trengte vi bare et tau. Vi kom ned til et sted hvor vi kunne traversere inn på nordvestryggen igjen. Denne veien skulle vi egentlig ha fulgt opp. Da hadde vi sluppet rappellen ned fra pinakkelen, men hvem kunne vite det?

Vi kom ned til inngangen på nordvestryggen og vurderte en rappell ned til breen på nordsiden. Her var det flere store blokker, men de lå veldig utsatt til mot kanten. I tillegg hadde vi begrenset med bailetau og visste ikke her heller om tauene rakk helt ned. Vi ville ikke bruke mye tid på å styre med kiler. Vi droppet dette også og fant ut at vi skulle rappellere ned samme vei vi kom opp.

Obligatorisk topp-selfie – Teambilde på toppen av Trakta. Norges vanskeligste fjell.

Kløv ned noen svaberg og fant et punkt der to blokker stod inntil hverandre. Disse punktene er flotte å bruke. De krever ikke så mye bailetau. Brukte to tau ned her. Hadde håpet at de rakk helt ned til breen, men de stoppet 15 meter ovenfor. Jeg fant en fin nabb som jeg brukte til å lage et nytt feste. Nabben var ikke stor. Jeg forsterket derfor med en kile. Da jeg var forankret og hadde tatt meg ut av tauene, ropte jeg opp til Sven Are. Jeg fikk ikke respons og ropte enda høyere «Tau fritt». Etter flere minutter stod tauet fremdeles helt stille. Heller ingen svar å få. Jeg ropte av full hals og dro i tauet. Ingenting hjalp. Jeg valgte å vente i fem minutter før jeg prøvde på nytt. Ropte så høyt jeg kunne, røsket og dro i tauet. Jeg begynte etterhvert å bli skikkelig sint.

Var sykt trøtt og sliten nå. Orket ikke bruke tid på slike idiotiske ting som dette. Trøtt var Sven Are også. Det ante meg at han hadde sovnet der oppe. Etter å ha ropt og røsket i tauet i ti minutter, måtte jeg bare innse at eneste måten å vekke ham på, er å klatre opp tauet til ham. Jeg festet på klemknuter og startet oppover. Det gikk tregt. De stedene jeg kunne, kløv jeg litt oppover mens jeg førte knutene etter meg. Etter 20 minutter med klemknutegang, stod jeg fem meter under ham. Jeg skrek på nytt. Denne gangen hørte jeg rasling og noe skjedde. Han tittet over kanten og sa «Jeg tror jeg sovnet». Jeg var alldeles rasende. Da han hadde ligget å snorket, hadde jeg rigget til et nytt feste, klatret opp igjen og skreket til jeg nesten mistet stemmen x antall ganger. Hele prosessen hadde tatt meg 30 minutter.

Jeg rappellerte ned igjen og forankret meg til festet. Denne gangen kom han også ned. Stemningen var god, men vi var trøtte begge to. Det viktigste var at begge var her nede nå. Men mer frustrasjon skulle det bli. Da vi skulle dra ned tauene, hadde de selvfølgelig kilt seg. «Det er ikke mulig» tenkte jeg. Joda. Trakta gir vel en god faen i rettferdighet. Etter å ha dradd med to manns styrke, måtte vi innse at eneste mulighet var å klatre opp tauene på nytt. «Det er i hvert fall ikke din tur til å klatre opp igjen» sa Sven Are.

På vei ned – Rappellering ned i skaret igjen.

Han satte i vei oppover på klemknuter. Jeg satte meg ned og dinglet mens jeg forsøkte å hvile øynene litt. Med hetten på, sammenkrøket rygg og armene rett ned ble dette en dårlig hvileposisjon. Det tok selvsagt tid å klatre opp igjen. Jeg ble glad da jeg så ham komme rappellerende ned igjen. Nå kunne vi dra ned tauet uten problemer og var effektiv med å tre det gjennom det nye festet. Vi kom et godt stykke ned på breen. Tok med kilen vi forsterket festet med. Nå traverserte vi litt før vi kunne skli nedover på snøen.

Nede ved kampesteinene ved svaene måtte vi tenke litt. Var ikke helt enkelt å finne ruten vår. Fant den til slutt og kløv nedover gress og svaberg om en annen. Kom ned til elven og gikk selvsagt på motsatt side av hvor vi hadde gått opp. Klokken ble etterhvert 18.00 og vi tok en hvilepause mens vi lå henslengt i gresset og tenkte på hvor godt en øl skulle smake. Etterfulgt av en laang natt i teltet. Vi bykset oss videre nedover i helvetet av vegetasjon. Gress som rakk oss til brystet, dekket for all sikt til hva vi tråkket på. Plutselig datt vi en meter ned i et vannhull eller skled på en stein. Ellers var det klyving over mose og store steiner. Det var bare å ha tålmodighet. Nådde omsider tregrensen og brøytet oss frem mot sjøen og åpent terreng. Det som i dette øyeblikk ble det på som frihet.

TilbakeblikkTrakta og Korsnestinden.

Bare noen meter før jeg var ute av all vegetasjonen, greier jeg å klemme foten mellom to steiner. Ankelen fikk smellen. Jeg lå i gresset og vred meg av smerte. kom meg fort opp igjen og småhaltet ut til teltet. Jeg fikk øye på en mann i en båt som lå inntil berget. Først trodde jeg det var en tilfeldig forbipasserende, men så etterhvert at dette var Hilmar. Vi hadde selvsagt glemt å gi beskjed om at vi kom senere. Vi hadde tidligere sagt at vi trodde vi var nede i 13.00-tiden. Nå var klokken 20.00.

Han hadde vært bekymret og fulgt med oss i kikkerten fra huset sitt og sett oss komme over breen på returen. Vi beklaget så mye for at vi ikke hadde gitt beskjed. Han tok det veldig fint og var ikke sint. Vi pakket sammen teltet og tingene våre i en fei, lempet dem ombord i båten hans og dro med det samme. Ølen og den gode nattesøvnen måtte vente. Vi takket Hilmar så mye for all hjelp og så oss tilbake opp mot Trakte i det regnet kom. Vi fikk pakket tingene i bilen og kjørte avgårde mot Svolvær. På vei dit måtte Sven Are stoppe flere ganger for å sove. Selv satt jeg med hodet i fanget hele veien til Svolvær. Turen på Trakta hadde tatt 20 timer. Ikke rart han slet med å kjøre nå.

For en tur. Denne skal jeg leve på for resten av livet.

Endre Myrdal Olsen

Leave a Reply