Sommeren var på hell og et ønske om endelig å få fullført Skagastølstraversen før vinteren la sitt hvite slør over Jotunheimen, ble dessverre ikke oppfylt. Skulle det i det minste komme et værvindu som ville gjøre det mulig å komme til topps på Storen?

Ikke de beste værutsiktene – Alexander setter opp teltet mens han skuer opp mot turmålet.

Da vi ankom Turtagrø kom regnet i det vi slo opp teltet. Etter en øl på hotellet og nøye studier av værmeldingen ble vi enige om å klargjøre sekkene og krype inn i posen. Alarmen var satt på 04.00 og avreise fra teltet var planlagt til 04:30.

Klare for tur – Utstyret var pakket og alarmen var stilt inn.

04:00: Vi ble vekket av en duett av lyden til alarmklokken og regn som slo på teltduken. Dette var ikke som forventet, ifølge værmeldingene, men som forventet med tanke på magefølelsen før vi sovnet. Vi besluttet å bli i posene til regnet hadde løyet og fikk i oss en kaffe og litt frokostblanding mens vi ventet. En halvtime senere regnet det fortsatt, men noe mindre enn da vi våknet. Vi ventet litt til. Jeg var gira og ville opp til Bandet for og i det minste se om det var mulig med et forsøk. Håkon Martin var enig og gjorde seg klar.

05:34: Vi var på vei. Det hadde sluttet å regne. Foran oss var det fortsatt en del tåke og skyer, men bak oss kunne vi se antydning til klar himmel. Antydning.

På vei inn – Sikten innover var ikke som på Yr.no..

NTK-hytta – «Klubbhuset» i siktet.

Vi gikk forbi Tindeklubbhytta og etterhvert som vi kom lenger og lenger inn sank også håpet om å få gjennomført en bestigning av Storen. Vi kikket opp mot V-skaret og på ruten vi egentlig hadde kommet for, Skagastølstraversen. Der oppe var fjellet dekket av nysnø, og her nede var en ny regnskur igjen over oss. Vi var begge glad for at vi ikke «gutset på den».

Tåkeland – Alexander går langs Skagastølsvatnet.

Ikkje optimalt – Håkon Martin skuer mot Storen.

Nysnø – V-skaret var svøpt inn i nysnø.

Antydning borte – Håkon Martin med Skagastølsvatnet i bakgrunnen. Ikke lenger «litt» klar himmel. 

Snart på sadelen – Håkon Martin på vei opp Skagastølsbreen. 

Ingen toppfeber

Da vi hadde gått opp Skagastølsbreen kom vi opp på sadelen og nødbua, hytta på Bandet. Veien videre opp var fortsatt svøpt inn i et tett skydekke, tåken kom og gikk, og steinen var som nede hos oss, våt og glatt. Et værvindu skulle dukke opp i 9-10-tiden og det var fortsatt et lite håp i noen av oss. Lunsjen ble inntatt i «hytta» med kryssende fingre. Til ingen nytte. Værvinduet som skulle komme dukket aldri opp. Vinden tok seg opp og etter litt krampeventing var alt håp ute.

Veien videre – Tåkete, vått og glatt. Hytta på Bandet i bakgrunnen.

Det blir ingen en tur videre. Vi hadde vært på toppen tidligere, i et fantastisk vær, og tanken på å karre seg opp på et slikt føre som nå var ikke lenger tilstede. Det ville vært altfor risikabelt å fortsette og bortsett fra å kanskje, kanskje kommet til topps, hadde det ikke gitt oss annet enn noen tåkete skrytebilder som kunne ha blitt tatt bak hytta. Vi valgte derfor å sette kursen tilbake til Turtagrø, men ikke med bøyde hoder, for en fin tur hadde vi jo fått oss uansett.

Usett – Det meste vi så av Storen den dagen. Dette er hva man vanligvis ser.

Vi var glade for at vi valgte å gå inn i det hele tatt, til tross for usikkert vær. Hva om værvinduet hadde dukket opp? Og det hadde blitt en bestigning? Da kunne vi ihvertfall smilt bredt på Turtagrø den dagen..

Leave a Reply